15 ÅR SOM GLASSKUNSNTER, KNUST AV KOMMUNE OG STAT.
E18 utbyggingen har ført til at jeg etter 15 år som glasskunstner ser meg nødt til å legge ned mitt verksted.

At veier må utbedres og infrastrukturen må utvikles har jeg aldri stilt meg vanskelig til, det har jeg full forståelse for. Jeg har også forståelse for at noen hus og hjem må rives ned, men at familier skal miste sitt livsverk og ikke få tilbake såpass at man kan starte virke en annen plass, det har jeg ikke forståelse for. 

Det er ingen som trodde de skulle tjene seg rike på at statens vegvesen skulle kjøpe eiendommen deres for å utbedre veien. Jeg måtte selge både hjemmet vårt og verkstedet mitt(arbeidsplassen) til statens vegvesen. 

Jeg var godt i gang med å arbeide fram ulike produkter til en kunstutstilling, og jeg hadde mange nye prosjekter som var påbegynt. Jeg måtte nå bruke all min tid på møter og drøftinger med statens vegvesen, alt måtte settes på pause. 

Jeg unner ingen å komme i en slik situasjon, de man skal forhandle med er sterke og mange, jeg følte med som en brikke i deres hverdag. Det ble et kaldt og rått spill, jeg oppfattet de jeg skulle forhandle med som kalde kyniske mennesker, om man kan betegne dem som mennesker. Klart jeg møtte noen som så hvilken situasjon vi var i, men de ble raskt tatt bort fra deres tjenestepost. 

Som tidligere nevnt skulle jeg ikke tjene på dette, men jeg var avhengig av å få nok til å starte der jeg slapp. Jeg ville bare få lov til å kunne fortsette med mitt livsverk. 

Jeg står igjen og føler at de røvet fra meg alt jeg hadde bygd opp de siste 15 årene. Man renger med at de personen som skal håndtere mennesker i en form for krise, burde ha stor kunnskap rundt dette. Slik at vi alle kan lande på beina. Både de som skal utbedre veien og skape en bedre infrastruktur, og oss som må etablere oss på nytt et helt annet sted. 

For noen vil det være vanskelig å se sitt hjem gå opp i flammer, for andre er det økonomien som spiller den store rollen for fremtiden. For meg var det viktig å få lov til å kunne fortsette med kunsten. 

Men uten mitt verksted som ble revet brutalt ned og uten økonomi til å leie et nytt sted, ble alt vanskelig. Men jeg klarte likevel å finne et sted for mitt verksted, jeg måtte låne penger for å kunne betale leien. Jeg måtte bare bite tennene sammen og satse på at jeg ville klare dette. Jeg fikk beskjed om at nå måtte jeg rydde ut av verkstedet og huset slik at de kunne ha en brannøvelse. Det hardt og brutalt, jeg følte alt ble respektløst revet bort. 

Denne lange store prosessen hadde pågått i tre år, alt var satt på vent i denne perioden. Jeg måtte starte på nytt med alle mine prosjekter, jeg hadde ikke lenger en kunstutstilling….alt var borte. 

Uten penger var det nå bare å brette opp armene og sette i gang på nytt. Nå har det gått litt over to år, og det er med et tungt hjerte jeg sier at pengene er slutt og tiden jobber dessverre ikke med meg. Jeg har mange spennende prosjekter på gang, men uten penger må jeg nå stenge verkstedet mitt. 

31.mai 2019 er det slutt etter 15 år som glasskunstner, utstyret er satt på et lite lager. 
Om jeg noen gang får muligheten til å jobbe som glasskunstner er det bare fremtiden som vil vise. 

Jeg vil likevel holde liv i min nettbutikk www.bkunst.no, så lenge jeg har produkter til salgs. 

JEG TENKER – KOMMER TILBAKE, PLUTSELIG!